Moderne tørketromler begynte først med batch-opererte faste-sengetørkere. På midten av 1800-tallet markerte bruken av tunneltørker utviklingen av tørkere fra batchdrift til kontinuerlig drift. Roterende trommeltørkere oppnådde bedre omrøring av granulære materialer, og forbedret tørkekapasiteten og intensiteten. Noen bransjer utviklet kontinuerlig drift tørkere skreddersydd til deres spesifikke krav, for eksempel roterende trommel tørkere i tekstil- og papirindustrien.
På begynnelsen av 1900-tallet ble spraytørkere brukt i meieriproduksjon, og ga et kraftig verktøy for stor-tørking av flytende materialer. Fra 1940-tallet, med utviklingen av fluidiseringsteknologi, dukket det opp høy-intensitet, høy-produksjon av fluidisert sjikt og pneumatiske tørkere. I mellomtiden ga fryse-tørking, stråling og dielektriske tørkere nye metoder for å møte spesialiserte krav. Infrarøde og mikrobølgeovner begynte å utvikle seg på 1960-tallet.
Det finnes mange typer mekanisk utstyr som brukes til tørkeoperasjoner. I henhold til driftstrykk kan de deles inn i atmosfæriske og reduserte-trykk (vakuum) tørkere. I henhold til driftsmetoden kan de klassifiseres som batch eller kontinuerlig. I henhold til tørkemediet kan de være luft, røykgass eller andre tørkemedier. I henhold til bevegelsesmodusen (materialbevegelse og tørkemiddelflyt) kan de være med-motstrøm,-motstrøm eller kryss-strøm.
Basert på driftstrykk deles tørketromler inn i atmosfæriske tørkere og vakuumtørkere. Å operere under vakuum kan redusere partialtrykket av fuktighetsdamp i rommet, akselerere tørkeprosessen, senke kokepunktet for fuktighet og tørketemperaturen til materialer, og forhindre at damp lett slipper ut. Derfor er vakuumtørkere egnet for å tørke varme-sensitive, lett oksiderte, eksplosive og giftige materialer, samt tilfeller der fuktighetsdampen må gjenvinnes.
